Mai 2013
Mitt siste stunt …
I dag står Ann-Helén på scenen på ungdomsfestivalen Festenforresten her i Sarpsborg. Hun har fått lov til å synge en av sine sanger som et pauseinnslag. Enda et bitte lite skritt i prosessen med å fylle sekken – livets skole – med erfaring. Forhåpentlig god erfaring.
Jeg er spendt på hvordan hun blir mottatt. Som mor er jeg ekstra spent. Selv er hun bemerkelsesverdig lite berørt. Hun tar det «på hæl’n» som vi sier her. Jeg er usikker på om det er et godt tegn eller et dårlig tegn.
Så langt har Ann-Helén selv tatt initiativ til det hun har drevet med. Det var henne selv som ønsket å begynne hos Diorama sang, dans og drama da de startet opp for fem år siden. Det var Ann-Helén selv som ønsket å dra på audition på City Scene i Fredrikstad for å få delta i «Gone to soon» og alle påfølgende show i Fredrikstad og Oslo. Det var Ann-Helén selv som tok kontakt med Chat Noir i Oslo så hun fikk hatt arbeidsuke der i 10. klasse. Det var Ann-Helén selv som søkte på deltakelse i WCOPA. Det var Ann-Helén selv som tok initiativ til å få være statist i filmen «Tina og Betina». Det var Ann-Helén selv som tok initiativ til å søke seg til USA som utvekslingsstudent et år. Og vi som foreldre har støttet henne som best vi har kunnet i hennes valg. Det var også henne selv som tok kontakt med Elind hos Festenforresten og spurte om hun fikk delta der, så initiativløs kan hun vel ikke kalles. Men, for meg er det vanskelig å forstå at hun klarer å være så avslappet rundt dette. Kanskje er det nettopp derfor hun lykkes? Kanskje er det det som skal til?
Det er jo ikke det at det ikke skjer noe. Det er mye venting om dagen. Vi har ventet på at denne dagen skal komme hvor hun skal få synge en av sine sanger i sin hjemby. Vi venter på tilbakemelding fra skolen hun skal gå på i USA i forbindelse med avholdt audition for skolens kor. Vi venter i spenning på tilbakemelding fra hennes «agent» i USA som har vært i møter med bl.a. Peer Music og som forteller at det kan være ting på gang.
Personlig holder jeg på å gå i frø. Jet trodde egentlig jeg var en ganske tålmodig person. Men i denne sammenhengen er jeg ikke det, og jeg klarer ikke å forstå at Ann-Helén kan være det. Det gjør meg ikke mindre utålmodig å se hvor rolig hun er. Jeg misunner henne roen og håper den er til hennes beste. Kanskje er det denne roen som til syvende og sist gjør at hun lykkes med det hun holder på med. Som gjør at hun overlever i en ellers travel, uoversiktlig, egoistisk musikkbransje. La oss håpe det.
Mammas blogg legges med dette ned.
Med det takker jeg for meg på denne siden. Det har vært hyggelig så lenge det varte! Nå må Ann-Helén gå sine egne veier uten mammas kommentarer til alt og ingenting.
Jeg er fryktelig stolt av barna mine og håper jeg kan få lov til å være der for dem når de trenger meg i mange, mange år til. Men fra nå av, kjære Ann-Helén, skal du få slippe mitt evige mas. Ta det i ditt tempo du! Det som er meningen skal skje, det skjer som regel uansett! Love you!
April 2013
I mars skrev jeg om året som har gått siden vi åpnet denne hjemmesiden.
Nesten 6.000 har til nå vært innom – noen sikkert flere ganger – og det er stort sett daglig noen innom fortsatt – det er gøy.
For egen del er dette ført og fremst egenterapi, men for Ann-Helén er dette markedsføring. Markedsføring av eget talent og ønske om å oppnå noen drømmer.
At livet er fult av overraskelser og at det utenkelige kan skje, har vi fått oppleve på godt og vondt også det siste året. Det gjør oss bare enda sterkere i troen på at vi må leve livet mens vi kan. Gripe dagen. Carpe diem!
For et år siden begynte forberedelsene til Ann- Helén sitt USA eventyr. Først til deltakelse i WCOPA, Hollywood, LA. Deretter var det forberedelser til ny USA tur i jula. Nå venter vi i spenning på hva som skjer videre. Vi vet det foregår noe møtevirksomhet «over there», så hvem vet hva fremtiden vil bringe ;-). I mellomtiden er vi i gang med forberedelser til Ann-Helén’s neste eventyr; et år i USA som utvekslingsstudent. Hun reiser etter planen i august og gleder seg allerede stort. Hun har fått vite hvor hun skal bo, hun har fått vertsmamma og hun har fått vite hvilken skole hun skal gå på. Skolen har flere kor og setter opp et teaterstykke på høsten og en musikal på våren, så jeg tror jeg kjenner ei som ønsker seg på en audition eller to, eller tre, eller fire ….. Til det gjeveste koret er det audition allerede i våres, men siden Ann- Helén ikke er i USA på det tidspunktet, har hun fått lov til å sende inn en audition video. Denne sendes om ikke alt for lenge og vi krysser alt vi har av armer og bein for at Ann- Helén får bli en del av dette neste skoleår.
Her hjemme er det forberedelser til «Festenforresten». En ungdomsfestival i slutten av mai her i Sarpsborg hvor hun skal få opptre med sine tre sanger. Spennende!
Mars 2013
FOR ET ÅR! FOR NOEN OPPLEVELSER!
Ann-Helén har nettopp fylt 17 år og jeg tenker tilbake på året som har gått. For et år for henne! For noen opplevelser hun har hatt! Opplevelser for livet! Og om lykken står henne bi, skulle det ikke forundre meg om det blir flere opplevelser også i årene som kommer!
For ca et år siden fikk Ann-Helén bekreftet at hun fikk dra til Hollywood, Los Angeles, USA, og representere Norge i konkurransen World Championship of Performing Arts. En opplevelse i seg selv å få den beskjeden! Våren 2012 gikk med til forberedelser og i juni var det klart for camp i Stockholm sammen med de andre som skulle delta fra Sverige og Norge. Opplevelse! I juli reise hun til USA hvor hun deltok i tre sangkategorier; Musikal, Pop og Country. 14 dager senere var hun hjemme igjen, med masse inntrykk og erfaring, nye kontakter og en sølvmedalje i kategorien country! Opplevelse! Uka etter ble hun kontaktet av Marc Williams, Indasoul Entertainment, Los Angeles, som hadde hørt henne syne i LA og som ønsket å inngå en prosjektavtale med henne. Opplevelse! Høsten 2012 skrev de tre sanger til henne og i jula var hun igjen i Los Angeles og spilte inn sine sanger i studio. Opplevelse! Sangene er nå ferdige og blir i disse dager promotert i USA. Opplevelse!
I tillegg til dette fikk hun med seg et par forestillinger av «The show must go on» på Edderkoppen i Oslo – en hylles til the Queen i oktober 2012. Der fikk hun være med å kore i tillegg til at hun en av dagene fikk synge solo. Opplevelse! I november og desember fikk hun være med på flere av forestillingene «The show must go on: Christmas Spectacular» på Chat Noir, Oslo, med bl.a. Åge Sten Nilsen og Benedikte Adrian. Opplevelse!
FOR ET ÅR!
Februar 2013:
Ja, da er vi i gang da! Ann-Helén har fått sangene sine og markedsføringen i USA er snart i gang, men hva gjør vi her hjemme i Norge? Tja, neimen om jeg vet. En ting er i alle fall sikkert, vi MÅ legge janteloven bak oss og tillate oss selv og å være stolte og engasjerte. Merker at både Ann-Helén selv og vi som foreldre sliter litt med det. ……
Uansett hvordan man snur og venner på det, er vi rimelig prisgitt media. Skulle vi være «heldig» å få medias oppmerksomhet og de bestemmer seg for å følge opp er i grunn mye gjort. Tenk deg den gratisreklamen! Skulle media ikke vise noen interesse, ja, hva da? Hvordan i all verden skal man ha noen mulighet da? Jo, med penger er det meste mulig, men vi har hverken anledning eller lyst til å kjøpe oss plass i rampelyset. …
Vi må bruke de kanalene vi har og gjøre det beste ut av det. Og her kommer DU inn i bildet J
Dersom hver og en av dere som leser dette kan dele på Facebook med alle deres venner og de igjen kan dele med sine venner, ja da kan vi faktisk få spredt budskapet. Dersom dere kan tipse, tweetre, dele, like, ja så har Ann-Helén kanskje en mulighet til å bli lagt merke til. Man vet aldri hvem som tilfeldigvis hører på …..
ALL HJELP MOTTAS MED ERBØDIGST TAKK!
Januar 2013:
GODT NYTT ÅR! Ja, da var vi hjemme igjen da! Har vært på eventyrreise til Los Angeles, USA. Et eventyr for hele familien. Et spesielt eventyr for Ann-Helén! Fem av dagene kjørte vi henne til studio i Valencia, rett nord for Los Angeles. Der var hun i studio hos Indasoul og fikk sunget inn de tre sangene de har skrevet til henne. Gjett om hun koste seg!
Det ble også en dag med foto shoot. Pappa hang på som best han kunne og passet på å ta noen bilder han også.
Nå venter vi bare på de ferdig miksede sangene. De kommer snart …….. Spennende!!!
…………
En riktig GOD JUL til dere alle!
Vi har nå opprettet en lukket gruppe på Facebook i forbindelse med Ann-Helens studiobesøk i LA. Der vil oppdateringer kunne komme raskere, men er dere tålmodige, kommer det nok noe her etterhvert også. Gi oss et lite signal dersom du ønsker å følge hennes vei videre på FB også, så legger vi deg til :-)
Desember 2012:
Og brått så var jule-måneden her a gett … Hvor ble det av den høsten da? Ja, ja, skal vel ikke klage ….
Legger ut et bilde av Ann-Helén igjen jeg! Ikke bestandig Ann-Helén setter like stor pris på det, men, men. Har hun gitt meg en egen side på hjemmesiden sin, så har hun gitt meg en egen side på hjemmesiden sin, hi, hi. Jeg legger selvfølgelig bare ut bilder jeg synes er fine. Bilder som betyr noe for meg, og bilder som tåler offentlighetens lys.
I skrivende stund står hun på scenen på Chat Noir i Oslo. Der har hun fått lov til å være med som korist og statist i juleshowet til Åge Sten Nilsen og Benedikte Adrian. Gjett om det er ei som er fornøyd om dagen! Sliten og fornøyd! For henne er det en drøm å få være med i kulissene og stå på scenen. Det er sånn hun vil ha det.
Forrige uke stod hun på scenen på Aktivitetshuset (Epa) her i Sarpsborg hvor hun deltok i presentasjonen av noen av de som hadde søkt om Robert Normann stipend i år. Hun vant dessverre ikke stipendet, men ble igjen en erfaring rikere i forhold til det å opptre. Nivået var høyt, så all ære til vinneren!
Ellers har hun søkt seg til USA som utvekslingsstudent neste skoleår. Vet ikke helt om jeg er klar for det, men det går seg vel til det også. Må bare venne meg til tanken kjenner jeg. Blir vel til at jeg utsetter å kjenne på det til jeg må ……… så tar vi det derfra.
Familiens USA tur kommer stadig nærmere, og jeg vurderer å lage en lukket gruppe på Facebook etter hvert for de som vil følge oss på vår reise. Der vil familie og venner kunne følge oss på reisen. Jeg håper imidlertid på respekt for at vi ikke ønsker å offentliggjøre tidspunktet for når vi drar – det holder vi i så fall internt i den lukka gruppa.
Nå nærmest er vi imidlertid klare for en hyggelig førjulstid. Det er en tid på året som passer Ann-Helén perfekt. Tror ikke jeg kjenner noen som er mer «julete» enn henne.
Så ha en riktig flott førjulstid alle sammen! Ta vare på dere selv!
November – 2012
Har ikke gitt helt slipp på sommeren 2012 enda. Her om dagen var jeg inne på hjemmesidene til WCOPA og der fant jeg medaljeoversikten fra 2012. Litt artig å finne navnet til Ann-Helen der da, må jo si det. Har lagt inn link (se over i menyen under linker) for dem som vil se – og med det få dokumentert – at Ann-Helén faktisk fikk en sølvmedalje. For å få medalje måtte man oppnå bestemte poengsummer. Poengene ble gitt av profesjonelle dommere ut fra kriterier som: passende sanger og tekster for alder og talent, riktig «vocal range», pitch- og tonekvalitet, diksjon, fremføring, presentasjon, stemmeprojeksjon, selvbilde, kroppsbevegelser, tilstedeværelse på scenen, håndtering av mikrofon, kontroll på pusten og sist men ikke minst den generelle underholdnings- og fremføringsverdien. Phu, ikke småtterier! I kategorien country oppnådde Ann-Helén da nok poeng til en sølvmedalje. Ikke verst synes jeg!
Når jeg først er i skrytehjørnet tar jeg også med et stolt øyeblikk for et mammahjerte her hjemme i gamlelandet. I oktober stod Ann-Helén på scena på selveste Edderkoppen i Oslo. Det varmet godt i et mammahjerte å høre dattera synge solo (1/6 – dels sang) og kore under to av forestillingene til showet «The show must go on II» – En hyllest til Queen med Åge Sten Nilsen i spissen. På samme scene – i samme show – stod artister som Åge Sten Nilsen, Benedikte Adrian og Morten Larsen, for å nevne noen. Moro!
Vanskelig dette her synes jeg. På den ene siden har jeg det for øyeblikket veldig bra! Det skjer så mye eventyrlig rundt meg som jeg er så heltid å få være en del av. Jeg kan få lov til å være stolt av mine barn og hva de oppnår. Når de har det bra og det går godt med dem, har jeg det bra også. Jeg kan få lov til å nyte livet. Ha det godt. Kjenne på at jeg lever. Det har ikke bestandig vært sånn. Jeg har definitivt hatt mine utfordringer i livet – både synlige og usynlige for omverdenen. Og jeg vet at det ligger utfordringer foran meg som vil kreve sin kvinne. Sånn er livet. Ut fra egen erfaring vet jeg det. Derfor føles det ekstra viktig å nyte mens man kan. Jeg er så glad for at jeg klarer det. Til en viss grad i alle fall. Endelig.
Samtidig er jeg skrudd sammen sånn at jeg er opptatt av at andre også har det bra. Derfor skulle jeg ønske alle andre hadde det like bra. Tenk deg så bra det hadde vært! At alle hadde hatt det bra! Tenk deg så lett det ville være å unne alle andre suksess da, når man selv også hadde suksess! Da hadde man ikke trengt å tenke seg om før man fortalte om egen eller andres suksess. Da kunne man delt egen og andres erfaringer og man kunne glede seg med hverandre uten å være redd for å tråkke noen på tærne eller treffe noen ømme punkter hos andre. Det er leit det skal være slik at det legger en demper på egen «lykke» at man bekymrer seg for andres reaksjoner. Men sånn er det i alle fall for meg. Derfor er det ikke bare enkelt å dele med seg av egne opplevelser når de er av den eventyrlige sorten. Det blir fort oppfattet som skryt og jeg forstår det. Jeg tar meg selv i det inne i mellom selv jeg, når andre forteller om seg og sine og jeg står å tenker «skryt, skryt, skryt». Men samtidig så vil man jo så gjerne dele med seg, så da blir vel det konsekvensen da. Man må tåle at enkelte oppfatter det som skryt. Jeg nekter å la meg stoppe, så jeg fortsetter å skrive jeg. Så får de lese de som vil, og de som blir «kvalme» kan jo bare la være å lese.
Ha en riktig god dag! Ikke la andre ødelegge den for deg! NYT DEN!
I dag har vi en ekstra bra dag i Sarpsborg – HEIA SARPSBORG 08!!!
Oktober – 2012
Da var høsten her for fult og vi er i full gang med å planlegge vinterens store «happening». Ja, jeg sier «vi», for selv om det er Ann-Helén sitt eventyr som fortsetter, er vi involvert hele familien – på en eller annen måte. Vi prøver å la Ann-Helén styre skuta selv, men jeg tror faktisk hun setter pris på at vi er med å styrer litt i kulissene. Sikkert ikke bestandig like enig i det, Ann-Helén, men stort sett så går det veldig bra! Hun vet vi vil hennes beste og hun forstår at det kan være greit å få noen velmenende råd og noen «dytt» i (forhåpentligvis) riktig retning – inne i mellom ….. I tillegg er vi gode å ha for å holde henne nede så hun ikke tar helt av, hi, hi. Der hjelper vi hverandre tenker jeg. Skulle en av oss ta av litt, er gjerne en annen der ganske raskt og får vedkommende fort ned på jorda. Vi må ikke glemme hverdagen oppe i det her. Det skjer mye i hverdagen også som det er verdt å ta vare på. Carpe Diem!
I går var Ann-Helén og jeg på premieren til Queen showet «The show must go on II» på Edderkoppen i Oslo. I går satt Ann-Helén i salen sammen med meg, men i løpet av oktober skal hun – en gang eller to eller tre – stå på scena og være med på showet selv. Gjett om det kribla litt i kroppen i går! Ann-Helén’s kropp altså. Ikke lett å sitte og se på når man aller helst skulle vært på scena selv. Ja, ja, hver sin smak! Jeg hadde det utmerket som tilskuer! Verdt et besøk! Kanskje står Ann-Helén på scena …
Nå har første sangen hennes kommet! Tenk! En egen pop låt skrevet bare for henne! Vi var veldig spente alle sammen på forhånd. Hvordan vil dette bli? Er det en låt Ann-Helén kan gjøre til «sin»? Er det en fengende låt? Spørsmålene var mange. Nå er den her, og vi er veldig fornøyd alle sammen! Nå gleder vi oss virkelig til fortsettelsen!
Det er også andre som følger med på Ann-Helén. Her om dagen fikk hun melding fra et produksjons-/plateselskap hun snakket med da hun var i USA i sommer. De skriver: «Hi Ann-Helen, Just listened to your demo. Not bad …… Please keep us up to date with all your progress and music ventures”.
I månedsskifte oktober-november kommer sang nummer to. Gleder oss allerede!
September – 2012
I fjor høst meldte Ann-Helén seg som statist til filmen «Tina og Betina». Hun fikk være med og fikk se hvordan film spilles inn. Midt i blinken for henne! Tror hun hadde noen fine dager i Oslo hvor hun bl.a. ble sminket opp til et Halloween party. Hun satt i sminkestolen i tre timer, men hva gjør vel det når man får være med på filminnspilling og får omgås skuespillerne. Resultatet av sminken ser dere på bildet under. Legg merke til detaljene. Stilig!
I disse dager går filmen på kino, og der kan dere se – om dere følger godt med – Ann-Helén i sine aller første statist roller i en norsk spillefilm. Moro!
For øvrig gleder vi oss veldig til første sang kommer fra USA i begynnelsen av oktober. Veldig spendt på hva slags låt det blir og hvordan Ann-Helén vil klare å gjøre den til sin låt. Hennes neste USA opphold er også under planlegging. Fly er bestilt. Nå prøver vi å finne et sted å bo i nærheten av studio. Jaggu mye rart en skal få være med på! Heldig jeg – og jeg vet det!!!
Ann-Helen sminket opp til en av sine statistroller i fimen Tina og Betina. Legg merke til detaljene. Tøft!
26.august – YOLO
Ja, så er hverdagen her igjen for fullt. Dagene har litt for lite timer og alt som burde vært gjort må prioriteres. Og når det må prioriteres i den travle hverdagen, havner dessverre «mamma’s blogg» et godt stykke ned på lista. Ikke det at jeg ikke vil, men det er så mye annet som blir viktigere i det daglige. Som å følge opp barna som har begynt på nye skoler – Håkon på ungdomsskolen og Ann-Helén på videregående skole – heltids jobb og deltids studie, hjem, litt trening, familie og venner, pluss to hunder og en katt skal ha sitt. I tillegg foregår det en del tankevirksomhet om dagen….
Ann-Helén har kommet trygt tilbake fra sine sommer eventyr og er veldig klar for nye eventyr. Det ga mersmak for å si det sånn, og som mannen min sier: «Ja, når vi har latt denne ballen begynne å rulle, kan vi ikke stoppe den nå». Så nå ruller det videre – og nye eventyr står og banker på Ann-Helén’s dør.
Dessverre ser det ikke ut som om hun kommer inn på musikklinja på videregående skole og dermed blir det «vanlig» studiespesialisering (allmennfag som jeg fortsatt kaller det, gammel jeg se). Synd, for hun ønsket virkelig å kombinere videregående med musikk-studie, og mange av hennes venner går der. Det er noe med å kunne gå i en klasse hvor alle har en felles interesse – musikk. Men sånn blir det når det er mange søkere til kun en musikklasse for «halve» Østfold og det er karakterene fra ungdomsskolen som teller. En snittkarakter på 4,4 ble ikke godt nok denne gangen.
MEN, Ann-Helén henger ikke med hodet av den grunn. Hun er fortsatt en målbevisst ung dame og vet hva hun vil. Vi prøver å tenke som så at, ja, ja, da var det ikke det som var meningen nå. Da kan det vel hende det blir et år i utlandet som utvekslingsstudent i stede, og det passer kanskje også bedre med neste års planer ….
Som jeg skrev innledningsvis, det foregår en del tankevirksomhet om dagen. Ann-Helén er i ferd med å signere en prosjektavtale med et produksjonsselskap i Los Angeles. Indasoul Entertainment v/ Marc (M.Doc) Williams (http://indasoulent.com ) tok kontakt med Ann-Helén en uke etter at hun kom hjem fra USA i sommer. Hun hadde snakket med han der borte, sunget for han, gitt han sin demo, CV og visittkort. Han likte tydeligvis det han så og hørte, så nå er planen at de skal skrive tre sanger for henne i løpet av høsten og Ann-Helén skal tilbake til LA i løpet av vinteren for å gå i studio og lage en demo med disse tre sangene. Spennende og ganske eventyrlig!
Indasoul er etter det vi har forstått et ettertraktet produksjonsselskap som benyttes av flere kjente artister og plateselskaper. Hos Indasoul finnes flere av bransjens beste produsenter. De har fire studioer i LA. I tillegg til å skrive, produsere og remikse artister som Kelly Rowland (Destiny Child), Madonna, Chriss Brown og mange flere, lager de også musikk til spillefilmer og TV-serier.
Så da ruller ballen videre da …….
YOLO – You Only Live Once!
31.juli – Valg, valg og valg!
Ann-Helén har mye å tenke på om dagen! Mange valg som skal tas. Valg for fremtiden. Uansett hva man velger, vet man jo ingen ting om utfallet – hva som kommer ut av det i slutt-enden. Men uansett; Valg må tas! Jeg trøster meg med at hun er fantastisk heldig som faktisk har noe å velge på! Ikke alle som får mulighet til å velge. Ann-Helén har ikke nødvendigvis fått akkurat de valgene hun så for seg før sommeren, men til gjengjeld har hun fått andre muligheter. Det fine er at dersom en dør lukker seg, åpnes en annen – og kanskje flere – dører. Og da var det kanskje ikke meningen at døren som lukket seg var veien for Ann-Helén å gå. Det må være godt å være ung å ha valgmuligheter, selv om det kanskje ikke er så greit der og da.
Det er bestandig vanskelig å velge. Hvordan kan man være sikker på at man velger rett? Hva om jeg velger slik istedenfor slik? Skal man velge ut fra egne ønsker eller ut fra familie og venners ønsker? Hva forventes av meg? Hvilke konsekvenser får de valgene jeg tar? Hva vil jeg egentlig?
Når valgene først er tatt, får man stå for valgene å tenke at det garantert kommer flere muligheter i årene fremover, så her dreier det seg ikke om å ta feil valg, men om hvilken vei man skal velge frem til målet eller målene. Lykke til med valgene, Ann-Helén!
24.juli – Hva nå?
Ann-Helén er hjemme og alle hjerter gleder seg. Men hva nå da? Hva skjer videre? Tja, den som visste det, du …. Vi kjenner Ann-Helén’s videre sommer planer, men hva høsten og tiden fremover vil bringe, vet vi ikke. Når en dør lukkes, åpnes gjerne en annen – eller flere. Det vi vet er at alternativer må vurderes og avgjørelser må tas. Noen dører har helt klart åpnet seg, andre står på gløtt. Spennende tider fremover med andre ord …… både for henne og for oss. Ann-Helén ser allerede fremover. Hviler ikke på laurbærene kan du si. Hun tenker på fremtiden. På viktige valg. Og mamma og pappa tenker med henne – så det knaker. Her skal alle alternativer vurderes, både realistiske og mindre realistiske. Denne sommeren har nemlig lært oss – ellers så ganske jordnære og trauste – foreldre, at selv det umulige, kan bli mulig.
Mens vi alle sammen tenker så det knaker, og gleder oss over at det finnes valg å ta, går sommeren sin gang. Ann-Helén holder liv i sine drømmer gjennom bl.a. intervjuer. Både i lokalavisa og i lokalradio’n. I dag har hun fått prøve seg på å synge «live» på radio. Stadig nye opplevelser og stadig nye erfaringer. Og snart inntar hun scenen igjen. På Solbakken folkehøgskole. På teatersommerskole.
… sommeren er fortsatt ung …
17.juli – Hjemme igjen!
Da er Ann-Helén vel hjemme igjen! Det drypper stadig inntrykk og opplevelser i form av fortellinger og kommentarer her hjemme nå, og det kommer det nok til å gjøre i laaang tid tenker jeg. Men det er helt greit, så lenge det er hyggelige og positive inntrykk og opplevelser. Vi er i grunn glad hun forteller, for på den måten er vi med på reisen – på eventyret – vi her hjemme også.
Nå når hun er trygt tilbake i heimen, kan vi si vi gjorde det rette valget da vi lot henne reise. Ikke mange 16-åringer som får være med på det Ann-Helén har vært med på de siste 14 dagene. Hun har bevist for både seg selv og for oss andre at hun klarer seg bra på egenhånd. Selv om vi følte oss rimelig trygge på forhånd også, ellers hadde vi ikke latt henne reise selvfølgelig. Men bestandig godt å få det bekreftet. Få slippe «bedreviternes» kommentarer; «hva var det vi sa».
Hun har også fått bevise at hun faktisk hadde noe blant de 1.200 som kom gjennom nåløyet – av 75-80.000 søkere – i det hun kommer hjem med en sølvmedalje! Med det kan hun vise «lang nese» til de som ikke trodde på henne før hun reiste. Men aller mest har hun fått bevist ovenfor seg selv at dette er noe hun kan satse på dersom hun ønsker det. Hun har også fått kontakter der borte som kan være nyttige. Der andre må reise til USA «på lykke og fromme» og forsøke å få innpass hos agenter og talentspeidere, har Ann-Helén nå fått sitt navn i deres arkiver. Nå gjenstår det å pleie disse kontaktene, for hvem vet; kanskje dukker det opp et prosjekt en vakker dag som er som skapt for nettopp Ann-Helén. At det utenkelige kan skje, har vi jo fått bevist de siste 14 dagene.
Hva fremtiden måtte bringe, vet vi ingen ting om noen av oss. At Ann-Helén ønsker seg tilbake til USA er det ingen tvil om. Og med hennes pågangsmot og viljestyrke blir jeg ikke overasket om så skjer. Det blir uansett spennende å følge deg videre, jenta vår!
Sommer’n er fortsatt ung og Ann-Helén har planene klare for resten av sommeren også hun. Nå skal hun først jobbe noen uker. Henge med venner. Nyte livet. Fordøye inntrykk. Deretter går turen til Solbakken folkehøgskole for en ukes teaterskole, før turen går videre til Frankrike. Hva skal hun i Frankrike da? Jo, da skal hun en uke i kloster. Helt sant! Hun skal bo i teltleir sammen med flere tusen ungdommer fra hele verden. Meditere flere ganger om dagen og leve primitivt klosterliv slik klosterets egne munker gjør det. Livet er fult av kontraster! Livet er til for å leves! Vi må utnytte det så lenge vi kan og har muligheten! Carpe diem!
Lillebror Håkon og kammeraten Niklas tar i mot Ann-Helén på flyplassen i Gøteborg. Planene er allerede klare for en Stockholms tur i høstferien. Må jo bort å hilse på flere av de svenske deltakerne hun ble kjent med i USA …….
15.juli – Sølvmedalje!
Det nærmer seg slutten på Ann-Helén’s første eventyr denne sommeren. Og for et eventyr!!! Det har helt klart stått til forventningene og vel så det skal vi tro henne! Hun har fått oppleve Hollywood! Hun har fått snakke med folk i bransjen! Hun har fått knytte kontakter! Hun har fått nye venner! Hun har fått prøve seg både på og utenfor scena! Sikkert mye, mye mer hun selv kan få fortelle om når hun kommer hjem. For nå skal hun snart hjem å fordøye alle inntrykkene. Sortere tankene. «Arkivere» minner for livet.
Sammen med minnene har hun med seg en gul lapp – en «go see» – som skal rammes inn, OG i tillegg kommer hun hjem med en SØLVMEDALJE! Lørdag var det klart for medaljeutdeling i forhold til de ulike kategoriene og klassene de har konkurrert i. Og i klassen 16-17 år og kategorien country/western tok Ann-Helén SØLV! Vi er kjempestolte av deg Ann-Helén!!!
Nå gleder vi oss til å få deg trygt hjem og til å høre mer om dine opplevelser i Hollywood, LA, USA.
12.juli – Oppdatering
Innledende konkurranser er ferdig og Ann-Helén gikk ikke til finalen. Men, hun depper ikke av den grunn. LA byr på mange muligheter og i dag (torsdag) er det «Go see’s» som er det store. I morgen er det finaledag, med påfølgende finalefest i skikkelig Oscar-stil med lange kjoler og det hele og hvor «alle» som betyr noe i denne sammenheng er til stede.
Hele denne uka er de omgitt av bransjefolk som bor på det samme hotellet som deltakerne. Det betyr at man aldri kan føle seg trykk på når man møter på noen av betydning. Det fikk Ann-Helén erfare da hun spiste frokost her om dagen. Foran henne stod plutselig selveste Shele Sonheim, administrerende direktør i CSM Words and Music, en av hovedsponsorene for WCOPA og dommer i konkurransen, og gir henne sitt visittkort, forteller at han har hørt om henne og ber om hennes visittkort! Han ønsker å snakke mer med henne! Kan vel hende hun satte frokosten litt i halsen da ja, men hun klarte seg nok bra, for etter konkurransens første dag bekreftet han at han ønsket å snakke med henne ved å gi henne en «Go see’s», og også senere i denne uka har hun snakket med han. Han ønsker bl.a. å kunne «skype» med mamma og pappa (gud hjelpe meg!!!). Artister han har jobbet med er bl.a. Phil Collins og Nataile Cole. «Hvor sykt er ikke det?!» For å sitere Ann-Helén.
Ta det med ro. Både Ann-Helén og vi har beina godt planta på jorda enda, så vi vet at det ikke trenger å komme noe som helst ut av dette, men tenk dere opplevelsen der og da, da dere ………..
11.juli – Fortsatt veldig glad!
Ingen tvil om at dette er et eventyr – så langt i alle fall. Ann-Helén har fått opplevelser og minner for livet. Men, nesten etter klokka, kommer hjemlengselen. Og i går så jeg et lite snev av den da Ann-Helén ville hjem til mamma. Det er både godt og vondt å oppleve det for oss her hjemme. Godt fordi det bekrefter at vi betyr noe for henne, og vondt fordi vi jo ikke ønsker at hun skal ha det vondt. Men heldigvis går det som regel fort over. Det gjorde det denne gangen også. Derfor er jeg fortsatt veldig glad!
De innledende rundene i konkurransen er over. Ann-Helén virker fornøyd med egen innsats og da får hun ikke gjort mer med det. Hun har fått positive tilbakemeldinger fra flere og hun har faktisk fått en «go see» (se bildet under). En «go see» betyr at det er noen i industrien som ønsker å snakke med nettopp henne! Og jeg har forstått på henne at det er litt prestisje å få disse gule lappene. En inngangsbillett om du vil til å kunne snakke med utvalgte fra «industrien». Med andre ord; Enda en grunn til å være glad! Og enda er det ikke over! Fortsatt mange muligheter til å knytte kontakter og skaffe seg gode minner for livet! Lykke!
Denne blir nok rammet inn i glass og ramme når hun kommer hjem tenker jeg.
09.juli – Jeg blir så glad!
Jeg blir så glad og varm inne i meg når jeg leser hilsninger Ann-Helén får fra venner og familie. Jeg vet det betyr veldig mye for henne at det finnes noen der ute som tror på henne og som gir henne oppmuntrende ord på veien. Jeg blir også glad når jeg nå snakker med henne på Skype og hører at hun har det bra. På spørsmål om det så langt står til forventningene, svarer hun at det så langt er over forventningene. Det varmer et mamma-hjerte!
Jeg blir så glad når jeg hører Ann-Helén sprudlende og lettere svevende fortelle at hun har fått gitt sitt visittkort til selveste Seth Riggs. Den Seth Riggs som har vært sanginstruktør for bl.a. Madonna, Stevie Wonder, Michael Jackson, Janet Jackson, Julio Iglesias, Ricky Martin, Prince, Ray Charles, Barbra Streisand osv. osv. Den Seth Riggs har gitt gode råd på veien videre.
Jeg blir så glad når jeg hører hun sprudlende forteller om alt hun har opplevd og alt de planlegger videre den kommende uka. Her er det bare å henge med som best hun kan. Hvile og fordøye inntrykk kan hun gjøre når hun kommer hjem.
I dag (mandag) starter konkurransene og et visst alvor vil nok prege dagen, men jeg håper det ikke vil overskygge opplevelsen av å få være med på dette eventyret.
Vi her hjemme sier uansett TVI, TVI, TVI og heier på deg!!!
06.juli – OG DA VAR HUN FREMME I HOLLYWOOD!
Nå er det ingen drøm lenger! Nå er det virkelighet! Tenk, Ann-Helén er i Hollywood. Nå venter en masse opplevelser de neste 14 dager håper jeg. Tradisjonelle turistopplevelser a la sightseeing og shopping, og litt mindre turistaktige opplevelser som deltakelse i åpningsseremoni med parade, boot camp, go sees, konkurranser med mye mer. Må nok bruke lang tid på å fordøye alle inntrykkene tenker jeg. Klyper seg nok fortsatt i armen for å sjekke at dette virkelig skjer. Godt hun skal en uke i kloster senere i sommer, med innlagt meditasjon flere ganger om dagen. Kan nok bli greit det, så hun kommer seg ned på jorda igjen, hi, hi. Men som sagt før; det er lov å sveve litt inne i mellom. Og de nærmeste ukene skal hun få sveve. Det dukker nok tidsnok opp en eller annen «nisse» som får henne fort ned på jorda igjen.
Snakket med henne på Skype i går kveld (norsk tid) og verden ble plutselig veldig liten. Ann-Helén sprudlet allerede over av inntrykk. Klar for sitt første store eventyr på egenhånd …..
04. juli – GOD TUR!
Ja, så har hun dratt da ….
Håper hun får gode minner for livet! Opplevelser hun kan leve lenge på! Tenk å få en slik mulighet i en alder av 16 år, og så klare å gripe den muligheten! Tror nok jeg – og mange med meg – hadde takket pent nei og heller angret resten av livet på at vi lot en slik mulighet gå fra oss. Men ikke Ann-Helén, nei! Hun griper muligheten og gjør det beste ut av det. Det står det respekt av synes jeg! Når hun har viljestyrke nok til å gjennomføre dette, kan ikke jeg – eller noen andre – nekte henne tenker jeg. Men det er klart det krever en innsats! Det gjør seg ikke selv når man har bestemt seg, så langt der i fra. Ann-Helén har lagt ned mye arbeid for å få dette til og mange andre har bidratt for å få dette til. Og SAMMEN har vi gjort det mulig for Ann-Helén og følge sine drømmer. Så TUSEN TAKK til ALLE som har gjort dette mulig!!! Dere har alle vært til uvurderlig hjelp på hver deres måte. TUSEN TAKK!!!
Klar til avreise, Gøteborg. I skrivende stund er hun i London. Neste stopp HOLLYWOOD, LA, USA!
03.juli – Dagen før dagen
I morgen drar hun. Hun gleder seg og det er godt å se. Jeg gleder meg også på hennes vegne, men mine sommerfugler i magen inneholder nok noen flere bekymringssommerfugler skulle jeg tro. Naturlig nok.
Kofferten er ferdig pakket og de fleste formaninger er gitt (ja, det ble noen formaninger, men hun ser fortsatt ut til å ta det med stoisk ro). Det vi ikke har fått ordnet nå, må vi klare oss uten, men jeg TROR vi har kontroll på det meste. Det gjenstår å se.
Hverdagen her hjemme vil nok bli preget av venting de neste 14 dagene. Vente på at Ann-Helén skal ringe, vente på å høre nytt fra USA, vente på å få ta del i Ann-Helén sine opplevelser. Snu døgnet litt på hode med tanke på 9 timers tidsforskjell. Men det er bare å venne seg til det. Sakte men sikkert. Det blir vel bare mer og mer av det etter hvert som barna blir store. Hun skal tross alt bare være borte 14 dager, denne gangen ……
29.juni – Formaninger
Med under en uke igjen til avreise føler jeg det er på plass med noen formaninger. Men hvor skal jeg begynne? – og hvor skal jeg slutte? Tror sikkert jeg kunne skrevet en hel bok om mer eller mindre aktuelle formaninger akkurat nå. Men til hvilken nytte egentlig?
Noen formaninger blir det helt sikkert, klarer nok ikke å la være kjenner jeg meg selv rett, men når det kommer til stykket så får jeg håpe hun allerede har fått med seg en ballast som gjør henne i stand til å ta sine egne valg – og ta lærdom av egne erfaringer underveis. For noe må man bare erfare selv. Det hjelper liksom ikke hvor velmenende mamma og pappa og andre er når de forteller om alt som kan gå galt – det må erfares selv. Så får man bare håpe og tro erfaringene ikke blir for dyrekjøpte.
Jeg leste at formaning betyr advarende eller irettesettende utsagn. Og ja, det kan være greit å advare, og forsøke å hindre at våre barn går i de samme feller som vi har gjort før dem, eller som vi har hørt andre være utsatt for, men det er en balanse gang her, mellom det som kan – og blir – oppfattet som velmenende, og det som oppfattes som irriterende, for ikke å snakke om det som oppfattes som skremmende. For det er i alle fall ikke noe mål; å skremme.
Nå tror jeg vel ikke ti ville hester kunne fått Ann-Helén til å ombestemme seg, men vi trenger jo ikke sende med henne flere bekymringer enn de hun eventuelt allerede måtte ha. Bekymringene får vi heller ta oss av her hjemme, tenker jeg. Det vil jo helst gå bra ……
22. juni – Om to uker er hun der …..
Hjelpe meg – om to uker er lille jenta vår i Hollywood, LA, USA. Det er fortsatt veldig uvirkelig. Fortsatt vanskelig å forstå. Men realitetene går sagte men sikkert opp for oss etter hvert som det nærmer seg. Det ble enda litt mer virkelig etter forrige helgs Stockholms tur. Da fikk vi sett annen flott ungdom som forbereder seg til det samme som Ann-Helén. Andre som har de samme drømmene. De samme ønskene for fremtiden. Og det tror jeg var godt for både Ann-Helén og meg. For her hjemme i lille Sarpsborg, er det ikke lett å få noe perspektiv på hva dette egentlig dreier seg om. I lille Sarpsborg er det vel ikke akkurat så alt for mange som egentlig forstår hva dette dreier seg om. Jeg kan vel ikke klage på det – for som jeg sa innledningsvis, jeg forstår det jo ikke helt selv heller.
Det begynner vel sakte men sikkert å gå opp for en del andre enn oss også nå tror jeg. Får stadig oftere spørsmål som «Ja, skal Ann-Helén reise?» Ja, Ann-Helén skal fortsatt reise. Det har i grunn ikke vært tvil om det etter at vi gikk ut med dette offentlig, men i likhet med oss selv er det vel vanskelig også for andre å ta dette inn over seg. Det ER jo uvirkelig.
For Ann-Helén er det nok også ganske uvirkelig, selv om hun nok er den som ser dette klarest. Og hvorfor gjør hun det? Jo, fordi det er hun som har drømmene, og det er hennes drømmer som nå kan bli virkelige. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må være rimelig tøft og frustrerende å ha drømmer og se at de kan gå i oppfyllelse, samtidig som verdenen rundt ikke ser det samme. Men kanskje er det nettopp det som gir Ann-Helén nødvendig styrke til å gjennomføre dette. Kanskje er det nettopp den motstanden som ligger i det å ikke bli sett som gir henne nødvendig styrke til ikke å gi opp sine drømmer. Motgang gjør som kjent sterk.
Ferdig sminket – klar for Hollywood. Med løsvipper en diva verdig, hi,hi.
18.juni – Forberedelsene fortsetter
Denne helgen har Ann-Helén og jeg vært i Stockholm. Ann-Helén har deltatt på samling med de norske og svenske deltakerne til WCOPA. I tillegg til å møte andre WCOPA deltakere har de fått møte stylist, frisør, sminkør, sangpedagog osv. og de har fått opptre foran publikum.
Helgen har vært både hyggelig, lærerik og nyttig for både Ann-Helén og meg. For min del har det vært viktig å få hilse på arrangørene og andre deltakere Ann- Helén skal reise sammen med, og å se at hun klarer seg veldig godt på egen hånd.
Til tross for tett nese og halsbetennelse var Ann- Helén veldig fornøyd med helgen, og da hun i bilen på veien hjem snudde seg til meg og sa: Mamma, nå er jeg lykkelig! Ja, da var det definitivt verdt å kjøre tur / retur Sarpsborg – Stockholm på en helg!
En fornøyd Ann- Helén klar for å reise hjem etter en helg i Stockholm!
11.juni – Mor og datter
Jeg vet jo godt hvordan det er å være mor til ei datter på 16. For det er jeg jo akkurat nå. Men inne i mellom lurer jeg litt på hvordan det er å være datter på 16 til ei mor. Jeg har dessverre aldri fått den erfaringen selv, i det min egen mor allerede var død da jeg var 16, men jeg kan tenke meg at det også gir noen utfordringer. Som 16-åring er man i ferd med å løsrive seg fra foreldrene. Det forventes at man sakte men sikkert kan stå på egne bein. Leve et selvstendig liv. Så enkelte ganger er det nok det – og bare det – man vil når man er 16. Samtidig så tror jeg nok man trenger anerkjennelse av forelde og andre voksenpersoner i noen år til, ja, kanskje mer eller mindre resten av livet. Jeg tror nok det betyr noe for de fleste 16-åringer at vi som foreldre stiller opp, selv om vi garantert er en pest og en plage inne i mellom.
Jeg vet jeg er en pest og en plage – inne i mellom – for både min 13-åring og min 16-åring. Og det er jeg i grunn glad for at jeg er. Det betyr nemlig at jeg er her for barna mine og at jeg bryr meg om dem. At jeg ønsker at de skal ha det godt.
Så er jeg så heldig at jeg har barn som er veldig flinke til å fortelle meg at de er veldig glad i mammaen sin, og jeg forteller dem at jeg er veldig glad i dem. Og når vi har kjærligheten å bygge fundamentet på, tåler vi å være uenige inne i mellom. Det er sundt det! Det gjør oss sterkere både sammen og som individer.
Ann-Helén og jeg hadde en diskusjon her om dagen som ble ganske heftig og jeg fortalte henne at oppfører du deg slik mot andre, kan du ikke forvente å bli tatt på alvor. Hvor på svaret kom uten betenkningstid.; Jammen mamma, det er bare deg jeg oppfører meg sånn mot ……
Ja, ja, det er vel en del av det å være mamma til en 16-åring det også. Ta støyten for toppene. En stund til i alle fall.
08. juni – Lov å være stolt
Må få lov til å si jeg er veldig stolt over barna mine! Og siden dette er Ann-Helén sin blogg, er det henne jeg får skryte litt av her da, hi,hi.
Her om dagen deltok hun som en av mange flinke og flotte barn og unge da Diorama hadde sitt sommershow på Folkets hus i Sarpsborg. I går var hun oppe til muntlig eksamen i engelsk, og jammen fikk hun karakteren seks!!! I går kveld sang hun på torget i Sarpsborg – igjen sammen med alle de flotte Dioramaene – og etter det var det grilling og sommeravslutning for MILK, et minilederkurs hun har deltatt på.
Hverdagene inneholder skolearbeid, masse forberedelser til WCOPA, jobbing, Diorama, venner med mye mer – og jammen gir det resultater. Moro når ens egne får det til. Jeg gleder meg med henne og ønsker henne lykke, lykke til videre!
Leste et ordtak på FB som er ganske beskrivende akkurat nå:
«I may not be perfect, but when I look at my children I always know that at least I got a few things in life perfectly right”
02.juni – Teller ned
Ann- Helén teller ned. Hun teller ned til Stockholm, og hun teller ned til LA, USA.
Jeg teller ikke ned. Etter hvert som det nærmer seg, føler jeg uroen komme snikende. Mamma-bekymring-antennene gir stadig tydeligere signaler. Akkurat som forventet. Til nå har jeg kunnet avfeie slike tanker med at det er jo så leeeeenge til. Men nå som Ann-Helén for alvor har startet nedtellingen, må jeg begynne å ta det inn over meg. Det nærmer seg med stormskritt.
Jeg håper og tror dette kan bli en fantastisk opplevelse for Ann-Helén. FOR en mulighet! Det er jo ikke til å tro! Jeg tror nok ingen av oss egentlig forstår det helt heller, ennå. Men når hun får fordøyet opplevelsene håper jeg hun kan begynne å ta inn over seg hvilken unik mulighet hun nå har fått. Et eventyr som dette må nytes! Forberedelsene må nytes – selve reisen må nytes – og etterpå er man forhåpentligvis en rekke erfaringer rikere og har skaffet seg både venner og minner for livet.
Som jeg har sagt før; inne i mellom er det lov å sveve litt. CARPE DIEM – GRIP DAGEN. Lev mens du kan. Det er fortsatt flere hverdager enn «svevedager», så jeg er ikke bekymret for at hun skal ta av med det første. Hi, hi.
25.mai – Utålmodig
Merker jeg er fryktelig utålmodig. På vegne av Ann- Helén er jeg fryktelig utålmodig.
Egentlig er jeg vel kjent for å være utrolig tålmodig, men akkurat nå føler jeg meg definitiv ikke som det. Har kanskje noe med at det nå dreier seg om datteren min og ikke om meg selv – jeg vet ikke.
Ann- Helén derimot, som vanligvis er fryktelig utålmodig – uansett hva det gjelder. Hun virker til å være tålmodigheten selv om dagen. Og bra er det. Jeg tar gjerne på meg all utålmodighet jeg, hvis jeg med det kan befri Ann-Helén for noe av den. Hun har helt sikkert nok av andre ting å tenke på.
Jeg passer jo egentlig ikke inn i denne rollen. Skulle ønske jeg hadde noe mer «selger» i meg og visste hvordan jeg best mulig kunne «markedsføre» Ann- Helén. Sørge for at hun fikk den hjelpen og støtten hun trenger.
Ja, hvorfor styrer du sånn da da, tenker sikkert du. Jo, av den enkle grunn at dette dreier seg om jenta vår og ingen andre har tatt den rollen, og noen må nødvendigvis ha den rollen. Vi ønsker jo at hun skal ha et best mulig utgangspunkt når hun først får en slik mulighet som hun nå har fått.
Det finnes en grunn til; og det er den enkle grunn at jeg er en kontrollfrik av dimensjoner. Utfordringen min er bare at jeg trives best i skyggen – og i denne settingen må jeg frem i sola.
Jeg føler meg definitivt ikke komfortabel i rollen som «pådriver». Skulle ønske jeg bare kunne lene meg tilbake og glede meg med Ann-Helén. Det hadde passet meg mye bedre. Men for all del. Skal jeg først være «i sola» for å fremme noe eller noen, kunne jeg jo ikke fått noe bedre å fronte enn Ann- Helén! Det måtte i så fall være lillebror Håkon og pappa Lars det da som ligger på samme nivå hos meg i alle fall.
God pinse alle sammen! Prekæs til uka!
23.mai – Sponsorjakten fortsetter
Den som gir seg, har tapt. Vi lever enda i håpet om at en eller flere skal finne det interessant å støtte Ann- Helén. Men det er jammen ikke lett …..
Noen sponser bare grupper og foreninger – ikke enkelt personer. Noen støtter ikke arrangementer utenfor Sarpsborg kommune. Noen støtter bare fattige og de med spesielle behov. Noen støtter bare etablerte. Noen støtter ikke fordi hun er under 18 år. Noen har allerede valgt ut hvem de skal støtte i år. Noen støtter bare idrettsutøvere. Og noen støtter bare ikke.
Noen sier «lykke til». Andre gjør ikke det en gang.
Skulle jeg noen gang blir rik, vet jeg i alle fall hva jeg skal gjøre. Da skal jeg etablere et fond hvor talentfulle mennesker innen scenekunst (musikk, dans og drama) – uansett alder – skal kunne be om støtte. Kan sikkert ikke støtte alle fult ut – kommer jo an på hvor rik jeg blir, hi, hi – men et bidrag bør være mulig. Et bidrag kan nemlig være den lille forskjellen som skal til for at noen fortsetter med det de holder på med – som fortsetter med det de har tro på. Som «motytelse» til støtten skal de få opptre på et årlig arrangement hvor talentene får vist seg frem. Det hadde vært noe det. Finnes det ingen «rike» der ute som kunne gå for en slik idé? Jeg er stygt redd for at det blir med tanken dersom vi må vente til jeg blir rik.
Jeg skulle likt å sett den idrettsutøveren som ble plukket ut til å delta i VM og som selv måtte finne seg sponsorer, og hvor argumentene var som nevnt over; vi støtter ikke enkelt personer, bare grupper og foreninger, vi støtter ikke arrangementer uten for Sarpsborg osv.
Men, som sagt; den som gir seg har tapt – og vi gir oss ikke. Ann-Helén vet godt hun er i den heldige situasjonen at hun får delta på sin drømmereise – både med og uten sponsorer. Selv bidrar hun det hun kan ved å jobbe når hun kan. Og hun vet pappa og mamma støtter henne og bidrar så godt de kan. Etter henne er det lillebrors tur. Han skal også få leve ut sine drømmer med støtte og bidrag fra pappa og mamma så langt vi kan, men det blir nok ikke på en scene J
18.mai
Det går opp og ned. Inne i mellom er det vanskelig å holde motivasjonen oppe. Som mennesker flest er også vi i denne familien avhengige av å få næring for å trives og utvikle oss. Vi trenger støtte fra både fjern og nær og vi trenger anerkjennelse for det vi gjør. Når det uteblir er det vanskelig å la være å tenke «er det verdt det?» Men like plutselig som slike tanker dukker opp, kan det komme en hyggelig kommentar eller bemerkning fra enten fjern eller nær, og man lurer på hvordan man i det hele tatt kunne tvile på at det er verdt det. Når jeg tenker sånn, hva tenker vel ikke Ann-Helén da, tenker jeg, i den situasjonen hun er i akkurat nå.
Det verste jeg vet i denne sammenheng, er stillheten. Alle de som velger å ikke si noen ting. Takke meg til de som tørr å si hva de mener, uansett om det er «lykke til – dette fortjener du» eller «dette har jeg ikke noen tro på». Alt er bedre enn stillheten. For jeg mistenker at en del av de som er stille egentlig kunne sagt noe hyggelig – noe positivt – og med det gitt nødvendig næring til videre pågangsmot og utvikling. Hvorfor velger man da stillheten? Redd for å ta feil? Redd for hva andre mener? Redd for å ta parti? Redd for å fremheve noen fremfor andre – det er jo så mange som er flinke? JA, det er det! Uten tvil! Men så si det til alle sammen da!
Uavhengig av hva man driver med, om det er privat eller i jobb, om det er i hverdagen eller i spesielle anledninger. Vi er alle prisgitt den responsen vi får fra andre på det vi gjør. Sikkert noe vi kan tenke på alle sammen. Noen vil sikkert hevde de ikke bryr seg om hva andre mener, men går vi i oss selv tror jeg nok vi gjør det alle sammen – i ulik grad. Det må vi nok bare innse. Sånn er de fleste av oss støpt. Og dermed er det viktig at vi sørger for å være mot andre som vi vil andre skal være mot oss. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for at mine nærmeste får sin dose med daglig støtte fra meg. Og skulle jeg se det blir for mye av det gode på enkelte, skal vi nok fort få hverandre ned på jorden igjen – etter å ha svevd et lite øyeblikk. For sveve litt kunne vi trenge alle samme – en gang i mellom. Ha en strålende dag alle sammen! I min verden er dere ALLE verdifulle!
12.mai
Vi er faktisk snart midt i mai! Og jeg begynner å ane et eskalerende tempo frem mot 6.juli – når Ann- Helén drar til WCOPA 2012, LA, USA. Tenkte egentlig jeg skulle prøve å skrive litt i «bloggen» min hver dag, men ser det blir vanskelig. Døgnet har fortsatt ikke mer en 24 timer… og jeg – som alle andre – må prioritere.
Her om dagen fikk vi beskjed om at det blir felles camp for svenske og norske deltakere i Stockholm i juni. Da blir det fult kjør fra morgen til kveld to dager til ende. Spennende! Tenkte kanskje mamma skulle bli med til Stockholm en tur. Har aldri vært der før!
Før Ann-Helén reiser til Stockholm må hun være klar med hvilke låter hun skal synge og disse bør være øvd inn slik at de kan finpusses der borte med hjelp av noen som kan dette. Bortsett fra den uvurderlige hjelpen hun får fra sin sanglærer, Pål Johannessen, står hun ganske alene om å plukke ut og øve på sanger og øve sceneopptreden. Vi får se om det kan finnes en eller annen der ute som kan hjelpe henne litt før hun skal til Stockholm. Jo bedre forberedt hun er, jo bedre er det jo selvfølgelig.
Vi har også fått oversikt over noen av de som skal forelese eller ha workshops på Boot Campen i Hollywood 7.juli. En av de som kommer dit – og som Ann-Helén får møte – er «#1 Vocal Coach in Amerika» Seth Riggs. Han har vært sanginstruktør for bl.a. Madonna, Stevie Wonder, Michael Jackson, Janet Jackson, Julio Iglesias, Ricky Martin, Prince, Ray Charles, Barbra Streisand, Cher, Diana Ross, Tina Turner, Natalie Cole, Anita Baker, Kevin Kline, Whoopi Goldberg, David Archuleta, Kirsten Dunst, Jeremy Irons, Samuel O. Jackson, Bernie Mach, Conan O’Brien…for å nevne noen.
……… er det rart vi er litt våryre ……….
9.mai – dag 6
Noen følger med. Det er nå en drøy måned siden Ann-Helén åpnet sin hjemmeside, og det er en måned i dag siden vi startet å registrere antall besøk på sidene. Og på en måned er det over 1.000 treff! Det vil si at til sammen – på alle sidene – har det vært over 1.000 innom. En og samme person kan ha vært innom (forhåpentligvis) flere sider og noen har kanskje til og med vært innom flere ganger, så det betyr ikke at 1.000 personer har vært innom, men uansett: Det viser oss at noen følger med. Og det er kjempegøy!!! Håper det kan bli mange flere fremover og at mange kan finne en interesse i å følge Ann-Helén (og meg) i tiden fremover. Her kan du til og med gjøre det helt uten at noen trenger å vite det. Blir litt som SE & HØR; alle vet hva de skriver om, men ingen vil innrømme at de kjøper det. Leser det bare hver gang de er hos tannlegen. Hi,hi!
Du kan til og med kommentere uten at alle andre trenger å vite hvem du er – men vi ser det da – må prøve å styre unna usakligheter.
Men for all del! Skulle du ønske å stå frem i all offentlighet og gi din støtte til Ann-Helén – vet hun har noen ihuga fan der ute (i tillegg til oss her i heimen)– så er det bare å dele hjemmesiden hennes med alle du kjenner og følge henne på hennes utrolige reise. DET skal i alle fall jeg!
8.mai – dag 5
Gud bedre- så mye å tenke på! Føler meg rimelig amatør oppe i alt dette kan du si. Og enda er det mye vi ikke har oversikten over. Det skal bl.a. være en eller to samlinger for alle deltakerne en eller annen gang før sommeren, men vi vet ikke når enda – men når vi kommer dit, blir det vel enda flere opplysninger å forholde seg til og enda mer å ta stilling til og enda mer å ta inn over seg. Går helt trill rundt for ei gammel dame her altså. Gir Ann-Helén grei innsikt i hva som kreves da, så det føles definitivt ikke bortkastet. Veldig glad vi har Camilla hos Access to Hollywood i ryggen da. Hun er den proffe her og har gjort dette før. Vi stoler på henne!
De som kjenner meg vet at jeg ønsker å ha kontroll – jeg ser farer og utfordringer i det meste, og finnes det noe som kan gå galt, så fester gjerne tankene mine seg i det – selv om muligheten for at det skjer er mikroskopiske. Sånn er jeg. Derfor klarer jeg ikke helt å slippe taket i følelsen «tenk om noe skulle skje og Ann- Helén ikke får reise eller noe skjer mens hun er der borte. Dette er tanker jeg kommer til å ha med meg hver eneste dag helt til hun drar – hele tiden mens hun er der borte – og til hun kommer hjem igjen. Sånn er jeg. Men det er til å leve med. Så lenge det ikke skjer noe, er det tross alt bedre å ha slike tanker en periode nå, enn å måtte tenke resten av livet «tenk om vi hadde gitt henne muligheten til å dra». Det er jo egentlig ikke et alternativ.
7.mai – dag 4
Om to måneder på denne tiden er Ann-Helén forhåpentligvis på plass i Hollywwod, LA,USA, sammen med ca. 1200 andre håpefulle. De er de heldige – av 75.000 søkere fra over 40 land – som har fått komme gjennom nåløyet og som har fått anledning til å delta i World Championships of Performing Arts (WCOPA) 2012. Dette er altså et verdensmesterskap og de kaller seg gjerne verdens største konkurranse for scenekunst. Vi klyper oss fortsatt i armen og forstår vel egentlig ikke helt at dette skjer. For Ann-Helén er dette som å vinne i lotto! Hun får anledningen til å være med og får oppleve noe som mange andre bare får drømme om. I henne øyne har hun allerede vunnet! Hvordan det går i konkurransen er hun ikke spesielt opptatt av – ut over å gjøre det så godt hun kan selvfølgelig. ….
Bare tenk dere opplevelsen! Tenk å få treffe mange nye interessante mennesker. Midt i blinken for den sosiale Ann-Helén :-) Tenk å få puste inn ekte Hollywood luft og få være med på gateparade med 1200 deltakere fra over 40 land (rene karnevalet etter hva jeg har hørt). Tenk å få delta på workshops hvor lærerne er noen av de beste i verden innen sine spesialfelt. Tenk å få se andre opptre – og opptre selv -for anerkjente dommere. Tenk å få «omgås» talentspeidere fra de store produksjons- og TV selskapene i hele ti dager til ende.
Tenker hun kommer til å være proppfull av inntrykk når hun kommer hjem. Håper bare det er positive inntrykk som gir henne nyttig ballast i livet – uansett hva fremtiden måtte bringe.
6.mai – dag 3
Hardt arbeid. Hvis noen skulle tro at dette ikke dreier seg om hardt arbeid og mye tankevirksomhet. De må tro om igjen. Ingen ting gjør seg selv – og det meste koster penger. Vi er så heldige å ha noen mennesker rundt oss som stiller opp og bidrar med det de er gode på. Alt fra fotografering, printing, markedsføring har vi fått uvurderlig hjelp til – noe vi setter veldig stor pris på.
Ved siden av dette må vi andre slå våre amatørhoder sammen og prøve å finne gjennomførbare løsninger for at rammene rundt Ann-Helens USA tur skal bli best mulig. Vi har skrevet søknader om støtte (sponsorer), laget flyers og CV som Ann-Helen har sendt og delt ut. Vi har laget hjemmeside hvor hun blogger. Hun har stått over tre timer foran kamera to dager på rad for å skaffe de beste bildene av seg selv, hun øver og hun tar sangtimer, hun har vært flere timer i musikkstudio, hun jobber for å få nødvendige rettigheter for å kunne trykke opp en demo CD – for å nevne noe. Og det er bare begynnelsen. Det er fortsatt to måneder igjen til avreise.
Ann-Helen går i 10.klasse på ungdomsskolen og må ha fokus på skolearbeid og eksamener som nå nærmer seg med stormskritt. I tillegg har hun sørget for å ha jobb slik at hun kan tjene sine egne penger for å spe på kostnadene som påløper. Inntil nå har hun hatt en vaskejobb i Fredrikstad, men nå skal hun gå i pappa og mammas fotspor (hi,hi – det var lenge siden) og prøve seg som ryddehjelp/servitør her i Sarpsborg. Hun er innforstått med at dette kan være en tung jobb med ukurante arbeidstider, men hva gjør man vel ikke for å få et best mulig utgangspunkt for sommerens begivenheter. For slik det ser ut nå, må vi belage oss på å koste alt sammen selv. Sponsorene lar vente på seg…..
5.mai – dag 2
På Senkveld i går kveld, fortalte Petter Stordalen og Bjørn Kjos om hvor «unorske» de må være for å lykkes. For er du norsk skal du ikke tro du er noe – du skal ikke skille deg ut – du skal ikke stikke hodet frem, og gjør du det, ja da må du forvente å få høre det ….. Og skal du gjøre det, så bør du helst gjøre det i en gruppe – ikke alene.
Jeg er også oppdratt i den troen og møter de holdningene hver eneste dag. Du skal ikke tro du er noe. Nå har det aldri vært noe problem for meg, for jeg liker meg best i skyggen, men det er interessant å observere – litt fra sidelinja – hvordan Ann-Helen opplever dette nå når hun faktisk tar mot til seg og «stikker frem hodet».
Vi har gått noen runder med oss selv som foreldre og med Ann-Helen på akkurat dette. Vil hun tåle en slik påkjenning? Vil hun tåle å måtte stå alene mot alle andre – måtte ta i mot kritikk fra folk som ikke en gang har satt seg inn i hva dette er – måtte tåle misunnelse, lite gjennomtenkte kommentarer …
Den som er med på leken, må tåle steken, tenker kanskje du. Hvilken lek? Sier jeg da. Dette er blodig alvor og fortjener å bli behandlet der etter. Selvfølgelig må man kunne tåle kritikk, ellers har man ingen ting i denne bransjen å gjøre. Men det er langt fra konstruktiv kritikk og det faktum at man ikke klarer å gjøre alle til lags – og til usaklig kritikk, neglisjering, ondskapsfull kritikk ……
Alt dette må hun være forberedt på og hun må kunne takle det. Dere som kjenner Ann-Helen tenker kanskje at den jenta er tøff – så dette går bra! Ja, det tror vi også! Men vi vet også at under overflaten er det ei sårbar jente som får med seg det som skjer og som tenker sitt ……….
4.mai 2012 Begynnelsen
Jo-hoo, jeg er vel heldig! Spurte Ann-Helen om jeg ikke kunne få min egen lille «mammas hjørne» på hennes hjemmeside, og det fikk jeg! Spørs hvor lang tid det går før hun angrer på det …… Jeg tenkte rett og slett at jeg skulle skrive ned litt egne tanker om den veien vi er i ferd med å gå nå – sammen med Ann-Helen. For selv om det er hennes vei til Hollywood, ønsker vi rundt henne å legge forholdene til rette slik at dette kan bli en flott opplevelse for henne. Et minne for livet og en nyttig erfaring – uansett hva fremtiden måtte bringe. For dette er jo rett og slett en mulighet vi ikke kan ta fra henne!
Mange spør oss som foreldre – tørr dere la henne reise så langt alene? Ja, vi gjør det. Ting kan skje. Det kan det her hjemme også. Ann-Helen har nettopp tatt lappen på moped og har nå blitt VELDIG mobil på sin lille svarte retro moped, og jeg må si jeg – i alle fall foreløpig – er mer bekymret for hva som skjer der ute i trafikken enn å sende henne til en vel etablert konkurranse i USA. Dessuten er Ann-Helen en målbevisst ung dame som vet hva hun vil og som heldigvis ikke lar seg vippe av pinnen – med en gang i alle fall. For hardhudet må man være når man velger å «stikke frem hodet» slik Ann-Helen gjør med å delta i WCOPA 2012 – i alle fall når man kommer fra et land som Norge. I andre land gir deltakelse i WCOPA «status» – en stor begivenhet hvor det arrangeres auditions flere steder i landet og hvor de som kommer igjennom nåløyet får reise til USA for å representere sitt land – med velsignelse fra landets president. ….. et stykke unna norske forhold kan du si, på godt og vondt …….